Reiseklare

Da var praksis og opphold i Antsirabe over. I dag sier vi tusen takk til alle som har vært med å gjøre oppholdet vårt til noe spesielt. Du for en gjestfrihet vi har møtt! I morgen reiser vi til hovedstaden hvor jeg skal treffe mor, som tilfeldigvis er her med jobben. Vi skal ut på shopping, restauranter og lignende så det blir veldig gøy. Etter en weekend i Tana reiser vi videre med fly til en sydhavsøy utenfor Madagaskar, ile sante marie, hvor vi bare skal nyte livet i en ukes tid. Skal bli utrolig digg, men oppholdet er ikke over etter det heller. Da returnerer vi til Tana og planlegger to dager i regnskogen, Andasibe, før vi opplevelsesrike vender nesen hjem til Bergen og lander på flesland fredag kveld den 13 oktober. Gleder meg veldig til å treffe kjente og kjære igjen.

Betafo

På søndag var vi på utflukt med misjonærene. Vi var hele 23 norske pluss vår nye dansk-amerikanske venninne fra sykehuset, som med hjelp av 3 biler kjørte til en liten landsby som heter Betafo. Her gikk vi på fjelltur opp et gammelt vulkankrater og på toppen, med utsikt over hele Betafo, spiste vi kaffimat før vi ruslet ned i solnedgangen. Var utrolig deilig å endelig gjøre noe fysisk og å komme seg litt utenfor de mange tilbudene Antsirabe har å by på. Heldig som jeg er fant jeg meg en liten kompis å leke med på vei ned. Med meg som hest og han som rytter hoppet vi ned hele fjellsiden til stor glede for både ham og meg. Gangsperren meldte seg ganske kraftig dagen derpå, men har nå sluppet taket.

Siste nytt fra andrano madio

Da var vi nesten ferdige i praksis. Det har gått utrolig fort og nå har vi bare to vakter igjen. Praksis har vært kjempespennende selv om det samtidig kjennes godt å runde av nå. Vi har vært i tilknytting operasjoner hele oppholdet sammen med en engelsktalende, utrolig tolmodig og flink kirurg. For det meste har vi vært på det vi kaller kirurgisk poliklinikk. Her kommer mennesker dersom de er eller tror de er syke og kan ”fikses” med hjelp av kirurgi, mennesker som får oppfølging etter kirurgiske inngrep og mennesker som har vært med i arbeidsulykker, bilulykker og lignende og derfor trenger tilsyn eller behandling. Vi er også med på operasjonssalen der større inngrep som blandt annet brokk, blindtarm, kreft, mandler, sterilisering, amputasjoner og ikke minst keisersnitt finner sted. Har hatt avtale med fødeavdelingen om at vi skal være med på fødslene når vi er på jobb, men det har faktisk ikke vært en eneste normal fødsel på våre vakter siden vi kom. Det er jo mange som føder hjemme og kun oppsøker sykehus dersom det oppstår komplikasjoner og da er det ikke så rart at det er en stor andel keisersnitt, men kirurgene er nok kanskje litt kjappe med å utføre keisersnitt også. Når det gjelder de som føder normalt melder barnet sin ankomst når vi purker i senga, til stor fortvilelse for enkelte av oss. Marit og jeg fikk heldigvis med oss en del fødsler i Kamerun og er i alle fall fornøyde med det.

Til tross for at vi er sykepleiestudenter får vi gjøre utrolig mye som vi aldri kommer til å få gjøre i Norge, selv etter endt utdanning. Vi går vel mer som ”medisinstudenter” her, er med i både store og små inngrep og lærer masse anatomi ved å ”grave” inni pasientene. Veldig interressant. Ellers er det mange sterke inntrykk å fordøye etter møter med pasienter som er hardt skadet eller alvorlig syke. Ekstra tøft er det når pasientene ikke har råd til behandling eller når utstyret og kompetansen rett og slett ikke strekker til. For å nevne noen få tilfeller kan jeg for eksempel nevne:

En 33 år gammel mann som etter en bilulykke ble lam fra livet og ned. Han ble gipset på hele overkroppen og må ha den på i 6 mnd før den kan fjernes. Etter en uke på sykehus med diverse komplikasjoner hadde han plutselig reist hjem. Ingen vet hvorfor; om det er økonomiske grunner, at han hadde gitt opp og ville hjem for å dø eller om familien nå vil prøve alternativ medisin. Det som er så trist er at familien ikke fikk noe som helst opplæringen før utreise og komplikasjonsfaren er veldig stor. Han kunne også fått et rimelig rehabilliteringstilbud dersom han fhadde ventet litt.

En gravid dame som kom inn med et barn født i tverrleie, dvs at barnets hånd hadde kommet ut først, men de hadde fått hjelp for sent. Barnet var allerede dødt og for å kunne redde moren måtte hånden først kuttes av før resten av barnet ble fjernet med keisersnitt, lagt i en boks og bært ut. Livmoren måtte også fjernes da den hadde sprukket og damens situasjon var veldig kritisk, men hun overlevde heldigvis til slutt.

En gutt på min alder hadde vært på dagsjobb, dvs at han egentlig ikke er ansatt, men jobber de dagene det er bruk for ham. En dag kuttet han hånden i en maskin og da han kom til oss fikk han beskjed om at de ikke hadde kompetanse til a gjøre noe og at alle fingrene derfor måtte amputeres. Straks han hørte amputasjon begynnte han å gråte, noe som er svært sjelden her nede. Dersom en mann gråter betyr det at deres liv nå er over. Gutten var ikke gift, var med å forsørget familien med det lille han tjente og hadde forverret sin mulighet for både fast inntekt og fast følge. Siden han ikke var fast ansatt nektet sjefen å betale verken lønn eller medisinske utgifter og guttens familie var fattige og hadde ikke penger. Var utrolig trist å stå oppi denne situasjonen. Heldigvis er sykehusets direktør godhjertet og valgte å betale guttens operasjon på hele 600 norske kroner som er sinnsykt mye penger her nede og det beste av alt var at de etter mye påvirkning fra en amerikansk nyyutdannet lege klarte å redde to fingre. Hadde de hatt bedre kompetanse hadde han fortsatt hatt fem fingre, men aldri har jeg sett en så lykkelig gutt. En liten solskinnshistorie ble det nå til slutt.

Undervisning for de kloke konene i brossen

Tirsdag morgen ble Marta, Hanne Marte og jeg med veilederen vår Torbjørg ut på tur. Hun er jordmor og reiser ut til små landsbyer på landet hvor hun lærer opp ”kloke koner” også kalt jordmødre, til å kunne ta vare på mor og barn på en mer forsvarlig måte. Hun hadde med seg en gassisk hjelpepleier også, så da var det bare plass til tre, men Kristin og Marit skrantet litt med helsa så da ble det heldigvis ingen kamp om plassene.

Reiste først til en landsby som heter Ambohitompoina hvor Torbjørg skulle ha den første undervisningen med de kloke konene. Var en del gamle kjente og en del ukjente så registreringen tok litt tid, men da tok vi studentene oss en rusletur i landsbyen og fant til slutt frem til landsbyens lille fødeklinikk. Tenkte vi skulle innom å hilse på, men vi møtte stengte dører. Jordmoren der har visst et ganske stort alkoholproblem så da er det jo et lite håp om at hun ikke kombinerer alkoholkonsum og jobb som ryktene sier. Gikk tilbake til kirka hvor undervisningen var. Vi skal skrive oppgave om den store barne- og mødredødeligheten på Madagaskar så det var veldig interressant i forhold til dette. Snakket en del om hygiene, blødning hos mor og senkomplikasjoner hos mor og barn, men det er begrenset hva en får sagt eller hva som blir forstått da alt må senkes ned på et ganske lavt nivå. De kloke konene måtte til og med bli forklart at det var viktig å vaske det blodige forklet etter bruk, noe som for oss kanskje sier seg selv. Det skal samtidig sies at mange har drevet med dette i mange tiår og er utrolig dyktige til tross for at de kanskje ikke kan begrunne så mye av det de gjør. Vi studentene tok oss av opplæring i håndvask og sjekket etterpå at de hadde fått med seg det essensielle. Bra at vi også kan brukes til noe. Selve undervisningen gikk jo på gassisk så det var ikke alltid like lett for oss å forstå problematikken eller undervisningen i seg selv, men Torbjørg var veldig flink til å forklare oss etterpå.

Da solen gikk ned kl.18 gikk vi ”hjem”. Var et lite rom på kanskje 14 kvadrat bestående av en madrass, en halmmadrass og et bord med benk og stoler. Spiste ris for andre gang idag, men til kveldsmat var det en annen tilberedning, nemlig ris kokt i for mye vann og servert med vannet som et slags sø til. Var helt greit, men overkokt ris er liksom ikke min favoritt. Merket alt da at det kunne bli litt mye med ris tre ganger for dagen. Etter kveldsmaten skulle vi egentlig på fest i kirka, men det vi hadde sett for oss kunne bli et par harde timer ble avlyst. Halvparten av de tilreisende jordmødrene hadde startet på de mange timene hjem, strømagregatet i kirka fungerte ikke og den ”tiggende” presten hadde plutselig bestemt seg for å ta inngangspenger. For å være ærlige ble vi ikke veldig leie oss på grunn av dette og bestemte oss heller for å ta en tidlig kveld. Vi var faktisk i seng og klare for å sove kl.20.20. Tror det må være rekord for min del, men jeg forstår jo hvorfor den gassiske befolkning legger seg ved solnedgang og står opp ved soloppgang. Strøm finnes jo ikke her og da blir det jo litt begrenset hva en kan finne på etter mørkets frembrudd.

Som ekte gassere sto vi opp ved soloppgang. Spiste nok et måltid flytende ris, denne gangen med omelett dynket i olje som tilbehør, før vi dro videre inn i bushen til landsbyenn Ambohimasoa. Selv med bil ment for afrikanske forhold var veien ille. Brukte faktisk 3,5 time på 39 km så det sier vel sitt. Presten var også så med kombinasjonen 4 i baksetet og giggahumper må vi vel innrømme at det var litt slitsomt i lengden, men du for en opplevelse. Kjørte til en markedsplass hvor folk fra mange landsbyer møttes en gang i uken for varehandel. Var en stor folkemengde som hadde møtt opp og alle bodde melllom 2 og 11 timer unna til fots. Helt sinnsykt! Var til og med tre menn som gikk i et døgn hver vei bare for å bekrefte at vi kom. Utrolig spennende. De fleste her hadde aldri sett hvite mennesker før så det var stor stas og mye spenning knyttet til besøket vårt. Barna var stort sett livredde oss, men utrolig søte. Alle stod og vinket da vi kom kjørende og etter at vi hadde håndhilst på en hel gjeng ble vi presenter for alle og mottat med både tale og sang. Ble så vist til en jordhytte, den eneste som var der, med to åpne dører og et vindu. Her ble vi servert friterte melboller med innbakt banan i. Ikke så veldig fristende, men vi hadde en hel skare av tilskuere utenfor så det var bare å spise. Var faktisk ikke så verst. Etterpå var det enda mer sang og musikk og da måtte vi trå til med en norsk sang også. Hehe. Gikk vel greit det også. Alle sammen fikk litt oppplæring i hygiene og kosthold før de kloke konene ble luket ut og opplært i mer spesifiserte ting. Under registreringen tenkte vi at vi kunne leke litt med de herlige ungene. Hadde med oss noen ballonger og blåste dem opp slik at vi kunne kaste litt til hverandre, men det fungerte heller dårlig. De ungene som først fikk tak i ballongene tviholdt pa dem og nektet å dele så da var vi like langt. Slappet litt av i herlig solskinn før vi tok del i undervisningen igjen. Var utrolig artig å bare sitte ute å studere folkene og kulturen. Helt utrolig at det faktisk bor folk så langt vekke fra alt og alle, men de klarer seg jo.

Reiste i en halvtime med bil før vi kom til den nærmeste bebyggelsen hvor vi skulle tilbringe natta. Ble tildelt et rom og her satt vi sammen med en barneflokk på sikkert 10-12 og ventet på turens femte rismåltid. Forstår virkelig ikke at gasserne ikke blir lei av et så ensidig kosthold, men det er nå så. Var en fin plass, men i likhet med markedsplassen var det ikke do her heller. Busken går jo for all del fint for en kort periode, men med en gjeng barn snikende etter seg er det ikke mange plasser en kan få satt seg ned med rumpa for seg selv. Ble litt seinere i seng, men alt klokka seks var det tid for frokost og snart var vi på veien igjen. Var en utrolig artig tur, hvor vi har fått sett mye mer av Madagaskar, både natur og kultur, enn det vi får med oss her i byen, også har selvfølgelig kunnskapsnivået steget litt også så det kommer godt med.

Andrano Madio

Da er vi alt ferdige med en uke i praksis. Vi er paa et bedre eller rikere sykehus her enn i Kamerun og det merkes. Sykehuset er mye bedre utstyrt, personalet er utdannet og jeg blir stadig imponert over kunnskapen legene og sykepleierne sitter inne med.














Vi er nå på kirurgisk avdeling og faar vel egentlig prøvd oss mer paa legeoppgaver enn sykepleieroppgaver, men det er jo bare artig. Vi går alle fem med en doktor som snakker engelsk og jeg sier bare hadde kirurgene i Norge hatt bare en liten del av hans tolmodighet! Vil vel si at vi har fått prøve oss som både operasjonssykepleiere, anestesisykepleiere og kirurger, og til tross for at ingen av oss har intensjoner om å videreutdanne oss til slikt storkoser vi oss. Jeg har blandt annet sydd igjen en pekefinger som var kløyvet i en maskin og tatt imot en liten jente tatt med keisersnitt, Kristin sterilliserte en mann, Marit åpnet og fjernet en abcess i hodet og fjernet en fettklump på ryggen, Hanne Marte deltok i en lyskebrokk-operasjon og Marta fjernet en spint i en arm.


Nå er vi alt kommet til helgen, men tenkte å stikke innom for et lite keisersnitt i morgen likevel. Ellers koser vi oss og gleder oss til varmen kommer opp på 1500 meter, døgnet rundt og ikke bare på dagtid.

Vel fremme

Etter 1.5 dogn paa reise kom vi til slutt frem til byen Antsirabe hvor vi skl vaere i en mnd. Turen ned gikk kjempefint og naa har vi flyttet inn paa Vestheim 2 for de som er lokalkjente, og for de som ikke er det bor vi i de to overste etagene i et tre-etagers murhus litt utenfor den norske stasjonen. Her har vi tre soverom, kjokken, spisestue, stue, kontor, bad, do og solrik terrasse. Her skal vi nok klare aa nyte livet.

Ble litt overrasket over temperaturen her paa Madagaskar. Vi hadde vel egentlig faatt beskjed om aa ta med oss litt varme klaer, men tenkte vel at det ikke kunne vaere saa kaldt for godt vandte nordmenn. Der tok vi feil. Den natten vi kom var det ikke mer enn 2 varmegrader og med ett murhus uten oppvarming sier det seg selv at kulden sitter godt festet i gulv og vegger. Den forste natten maatte jeg ty til mitt kjaere ullundertoy og igaar maatte vi rett og slett gaa til anskaffelse av ulltepper for aa gjore tiden i stua litt mer behagelig. Ellers er det jo straalende sol og sydentemperatur om dagen og da kommer sommerklaerne paa saa det er store svingninger. Storkoser oss uansett og stemningen i gruppa er god. En fantastisk gjeng aa reise med, og det har mye aa si.

Paa en maate foler jeg ikke helt at jeg er i Afrika. Nattetemperaturen er som i Norge. Befolkningen er mye lysere i huden og mange minner meg mer om asiatere enn afrikanere, men egetlig ikke det heller. Til toss for at Madagaskar blir regnet som det 9. fattigste landet i verden har vi ikke sett overdrevent mye til det. Vi bor jo i en by og det har nok mye aa si, da fattigdommen sies aa vaere storst paa landet. Likevel er det mange triste skjebner og landets befolkning er meget frimodige naar det gjalder tigging. Tiggerne her sitter ikke paa en fortauskant, men slaar folge med deg til du kommer hjem og gaar inn den bevoktede porten. Det er veldig ubehagelig aa skulle si nei, men samtidig har vi faatt beskjed om aa tenke oss litt om for vi gir vekk noe fordi de da blir "boende" paa trappa etterpaa. Tror nok tiggingen kan bli litt slitsom i lengden.

Skal snart bort aa hilse paa sykehusets overlege ogsaa starter vi for fullt i morgen. Gleder oss veldig til aa komme igang naa. Skal bli spennende aa se hvilke avdelinger vi skal vaere paa, sykdomsbildet, hvordan sykehuset i det hele tatt fungerer og om det gaar greit aa kommunisere med pasienter og pleiere. Saa langt har det gaatt ganske greit med min fransk og Hanne Martes gassisk, men vi skal gaa paa ulik guppe og det er ikke all som behersker fransk saa vi faar se hvordan det gaar.