Siste nytt fra andrano madio

Da var vi nesten ferdige i praksis. Det har gått utrolig fort og nå har vi bare to vakter igjen. Praksis har vært kjempespennende selv om det samtidig kjennes godt å runde av nå. Vi har vært i tilknytting operasjoner hele oppholdet sammen med en engelsktalende, utrolig tolmodig og flink kirurg. For det meste har vi vært på det vi kaller kirurgisk poliklinikk. Her kommer mennesker dersom de er eller tror de er syke og kan ”fikses” med hjelp av kirurgi, mennesker som får oppfølging etter kirurgiske inngrep og mennesker som har vært med i arbeidsulykker, bilulykker og lignende og derfor trenger tilsyn eller behandling. Vi er også med på operasjonssalen der større inngrep som blandt annet brokk, blindtarm, kreft, mandler, sterilisering, amputasjoner og ikke minst keisersnitt finner sted. Har hatt avtale med fødeavdelingen om at vi skal være med på fødslene når vi er på jobb, men det har faktisk ikke vært en eneste normal fødsel på våre vakter siden vi kom. Det er jo mange som føder hjemme og kun oppsøker sykehus dersom det oppstår komplikasjoner og da er det ikke så rart at det er en stor andel keisersnitt, men kirurgene er nok kanskje litt kjappe med å utføre keisersnitt også. Når det gjelder de som føder normalt melder barnet sin ankomst når vi purker i senga, til stor fortvilelse for enkelte av oss. Marit og jeg fikk heldigvis med oss en del fødsler i Kamerun og er i alle fall fornøyde med det.

Til tross for at vi er sykepleiestudenter får vi gjøre utrolig mye som vi aldri kommer til å få gjøre i Norge, selv etter endt utdanning. Vi går vel mer som ”medisinstudenter” her, er med i både store og små inngrep og lærer masse anatomi ved å ”grave” inni pasientene. Veldig interressant. Ellers er det mange sterke inntrykk å fordøye etter møter med pasienter som er hardt skadet eller alvorlig syke. Ekstra tøft er det når pasientene ikke har råd til behandling eller når utstyret og kompetansen rett og slett ikke strekker til. For å nevne noen få tilfeller kan jeg for eksempel nevne:

En 33 år gammel mann som etter en bilulykke ble lam fra livet og ned. Han ble gipset på hele overkroppen og må ha den på i 6 mnd før den kan fjernes. Etter en uke på sykehus med diverse komplikasjoner hadde han plutselig reist hjem. Ingen vet hvorfor; om det er økonomiske grunner, at han hadde gitt opp og ville hjem for å dø eller om familien nå vil prøve alternativ medisin. Det som er så trist er at familien ikke fikk noe som helst opplæringen før utreise og komplikasjonsfaren er veldig stor. Han kunne også fått et rimelig rehabilliteringstilbud dersom han fhadde ventet litt.

En gravid dame som kom inn med et barn født i tverrleie, dvs at barnets hånd hadde kommet ut først, men de hadde fått hjelp for sent. Barnet var allerede dødt og for å kunne redde moren måtte hånden først kuttes av før resten av barnet ble fjernet med keisersnitt, lagt i en boks og bært ut. Livmoren måtte også fjernes da den hadde sprukket og damens situasjon var veldig kritisk, men hun overlevde heldigvis til slutt.

En gutt på min alder hadde vært på dagsjobb, dvs at han egentlig ikke er ansatt, men jobber de dagene det er bruk for ham. En dag kuttet han hånden i en maskin og da han kom til oss fikk han beskjed om at de ikke hadde kompetanse til a gjøre noe og at alle fingrene derfor måtte amputeres. Straks han hørte amputasjon begynnte han å gråte, noe som er svært sjelden her nede. Dersom en mann gråter betyr det at deres liv nå er over. Gutten var ikke gift, var med å forsørget familien med det lille han tjente og hadde forverret sin mulighet for både fast inntekt og fast følge. Siden han ikke var fast ansatt nektet sjefen å betale verken lønn eller medisinske utgifter og guttens familie var fattige og hadde ikke penger. Var utrolig trist å stå oppi denne situasjonen. Heldigvis er sykehusets direktør godhjertet og valgte å betale guttens operasjon på hele 600 norske kroner som er sinnsykt mye penger her nede og det beste av alt var at de etter mye påvirkning fra en amerikansk nyyutdannet lege klarte å redde to fingre. Hadde de hatt bedre kompetanse hadde han fortsatt hatt fem fingre, men aldri har jeg sett en så lykkelig gutt. En liten solskinnshistorie ble det nå til slutt.