Litt mer om sykehuset

Det er umulig å si hvor mange sengeplasser sykehuset har, men det er ganske stort i afrikansk målestokk med medisinsk og kirurgisk avdeling, vaksinasjonskontor, føde og barsel, barneavdeling, mottak/overvåkning og en liten egen avdelig for brannskadde. På hele sykehuset er det fem leger som jobber og det sier seg selv at sykepleierne her må ta seg av en del av de tingene som legene gjør i Norge. Sykepleierne her har ganske dårlig lønn og går turnus på aften, dag, natt, fri hele året gjennom. Utrolig slitsomt! Det hadde aldri blitt godtatt i Norge.

Det er sol og 30 grader i skyggen. Vi går visitt på barneavdelingen sammen med en amerikansk lege. Med oss har vi også to afrikanske sykepleiere som blandt annet fungerer som tolker fra stammespråket fullani til fransk. Hvert rom har 2-8 pasienter som alle skal ha tilsyn da det bare er lege her to ganger i uken. Hver pasient har også med seg 1-5 pårørende. Rommene er stappfulle og det er snart ikke mer luft å ta av. De ligger både i sengene og på gulvet, men vi hører aldri noen klage.

Som dere helt sikkert forstår er sykehuset her i Ngaoundere på et helt annet nivå enn hjemme og systemet er veldig ulikt. Pasientene her må betale for så å si alt og det er ikke alle som har råd eller tar seg råd til nødvendig helsehjelp. Noen har ikke råd til å komme seg til sykehuset, andre må reise i flere dager for å få hjelp, andre igjen kommer uten penger og må da vente til ”overhodet” i familien kommer med pengene før behandling kan gis. Noen ganger får de låne penger av sykehuset til ”første” behandling , men dette må betales tilbake før ”neste” behandling kan gis. Ellers er det lite støtteordninger, men presten har noe midler han kan ta av dersom det er et veldig spesielt tilfelle. Skal mye til for å kunne benytte disse. Når en person blir innlagt på sykehuset har han eller hun med seg minst en person som steller den syke, vasker klær, lager mat, kjøper medisiner, leverer prøver og lignende. På grunn av dårlig økonomi tar man i tillegg så få prøver som mulig og gir så lite medisiner som mulig. Dette er et system som fører til at ting går veldig sakte da det må gjennom mange ledd ofte flere ganger i døgnet, men det er likevel utrolig interressant å se hvordan de får ting til å gå rundt til tross for de knappe ressursene de har. Noen få ganger har vi derimot opplevd at liv ikke står til å redde, enten på grunn av tid eller medisinsk utstyr og det er veldig trist å se at liv som kunne blitt reddet i Norge tar slutt på grunn av slike mangler. Heldigvis har dødsfallene skjedd rett etter våre vakter.