Vaksinering i brossen

Møtte utenfor vakssinasjonskontoret, SMI, kl.07.30 klare for en vaksinasjonsdag hos en stamme i brossen. Var en mann fra SMI, Dr. Holly Nelson, en amerikansk lærer, Marit og meg. Kjørte på veien mot Mballang, men etter en liten halvtime tok vi av og kjørte i nesten en time inn i brossen til en liten landsby, Margueleng, hvor fulanerfolket holder til. Er utrolig at det faktisk finnes folk så langt vekke fra hovedveiene. Var hjulspor deler av veien, men etter en stund gikk det over fra to til et spor. Med bil ment for afrikanske forhold og firehjulstrekk kom vi oss likevel trygt frem til dagens kontor, en liten skyggehytte, laget av strå, med et bord og fem stoler. Vi fikk en liste som sa at 12 barn skulle vaksineres, men det var ikke et eneste barn å se da vi kom. Holly la seg på bilhornet og sendte en mann for å finne dem. Han kom da tilbake med bedskjed om at barna måtte bades og pyntes før de kunne komme så det var bare å sette seg ned å slappe av. En stund senere tikket de sakte, men sikkert inn. Jeg og Marit tok oss av veingen av barna. Det fungerte slik at vi hang opp en vekt med krok på i nærmeste tre. Deretter satte vi barna i et segl og hang dem på vektkroken. De andre skrev inn vekten i vaksinasjonskortet og fant ut hvor de lå i forhold til underernæring. Var en liten jente som var veldig underernært. Holly prøvde å få dem til å ta henne med seg til sykehuset, men de mente selv at det ikke var nødvendig. Hun hadde hatt oppkast og diare i fire dager og de mente det var grunnen, men et lite barn kan ikke miste 2-3 kg så fort. Kjente at hun hadde en stor milt og det kan være tegn på malaria så til slutt fikk vi i alle fall overtalt barnets far til å bruke ca.2 norske kroner på medisiner. Sinnsykt! Da alle var veid sjekket vi andre problemer som sår, utslett og lignende som foreldrene spurte om før vi begynnte å vaksinere. Vi prøvde å ha vaksinene oppe fra kjøleboksen minst mulig så vi ventet med det til alt annet var ferdig, men etter typisk afrikansk tid kom det noen diltende rett før vi var ferdige så da ble det nå litt forsinkelser, men vi fikset det også.

Var vaksiner mot de vanlige barnesykdommene og typiske afrikanske sykdommer. SMI-mannen tok seg av stikkingen. Dr. Nelson fant frem vaksinene, jeg gav polio som drikkevaksine og Marit delte ut vitamin A. Den amerikanske læreren var med for opplevelsens skyld. Hun delte ut sløyfer ”mot AIDS” til mødrene og klistermerker til barna. Var veldig gøy å se hvordan vaksineringen foregår langt uti brossen. Disse vaksinene dekkes faktisk av staten så det er ikke verst. Da vaksineringen var ferdig ble de gravide konsultert i en liten hytte. Alle fikk så tilbud om å kjøpe medisiner, men de fleste sa at de ikke hadde råd. Fikk til slutt lokket noen av dem med syke unger til å kjøpe enkelte medikamenter som feks paracet. Mannen vi var med var sinnsykt dyktig. Han hadde i 13 år, 12 dager i måneden, kjørt ut i brossen med motorsykkel og vaksinert. Fasinerende! Er ikke alltid like lett å jobbe med folk i brossen. De følger ikke klokka, stikker plutselig av for så å komme tilbake lenge etterpå, så tolmodighet er helt nødvendig. Vi hadde fått beskjed om at vi skulle være hjemme igjen mellom kl.13 og 14, men ikke før 12.20 reiste vi videre til neste og siste landsby som også bestod av fullanere. Vi var invitert i middagssselskap kl.14 og siden denne landsbyen lå på veien hjem fant vi ut at vi nesten kunne rekke det dersom effektiviteten ble skrudd opp noen hakk. Heldigvis var vi langt på dag så de fleste var til stede. Vi fant frem utstyret og hang unge etter unge opp i treet. Snek oss også til litt kosing før vi leverte barna tilbake til mødrene. Gikk rimelig kjapt med noen da de var livredde oss hvitinger. Var ingen gravide og heller ingen syke barn så da gikk vaksinasjonen sin gang. Marit og jeg lempet tingene inn i bilen igjen, og klarte nesten å glemme igjen vekta i treet. Ble faktisk ferdige på en tredjedel av tiden og kom bare en halvtime for sent til dekket bord. Var en kjempekjekk dag med mange nye opplevelser.