Ngaounderetoppen

Idag besteg vi Ngaounderetoppen, Ngaounderes høyeste fjell, sammen med to kamerunesere. Begge har vært i Norge et år og snakker bra norsk. Han ene, Jean Pascal, er faktisk sønnen til vår gamle kokk, Rose, og husker meg fra da jeg var liten. Jeg må si at jeg i grunnen ikke husker så mye av ham, men han er i alle fall utrolig koselig så vi har vært en del med ham. Kjørte til roten av fjellet hvor vi vandret innover en liten slette før stigningen begynnte. Bernard og Pascal var livredde for oss og måtte gå en fremst og en bakerst hele veien. Skulle tro vi aldri hadde sett et fjell før. Var sinnsykt festlig! Var ikke lange strekningen, men med en fallert kondis var det akkurat passe i varmen. Begynnte så vidt å dryppe litt når vi var komt opp, men det ble aldri noe av det. Regntida har så vidt starta så det kommer en skur her og der, men temperaturen er god likevel og farge er ikke lett å få uansett når sola står så høyt, så vi tar det med et smil. Ble litt skuffet da vi kom opp og fant ut at det faktisk ikke gikk an å komme seg helt på toppen. Silje og jeg sjekket alle muligheter. Fant et tre som muligens hadde holdt vekten vår opp, men da tror jeg kanskje vi hadde vært der oppe enda. Tok en utsiktspause på ”toppen” før vi vandret ned på motsatt side. Det er tydelig at våre infødte venner ikke er så vandte med fjell for bare vi beveget oss ut på en stein som var over 1-2 meter ble de livredde. Var veldig kult terreng så Silje og jeg klatret litt opp og ned. Pascal kom springende og skulle redde oss hele tiden, og noen ganger holdt han oss fast til vi gikk den veien han mente var best. Var kjempeartig, men stakkars Pascal fikk jo nesten hjerteinfarkt. Da vi kom ned på sletta igjen jogget vi til hovedveien hvor vi etter litt trasking fant en taxi. Var en super tur.