Praksis er over, men litt ferie gjenstår

Da er vi snart reiseklare. Koffertene står pakket og nå mangler bare avskjedsrunden. Har opplevd utrolig masse spennende og tiden har virkelig flydd av sted. Heldigvis er ikke oppholdet over helt enda. De andre reiser til Norge i morgen, mens Marit og jeg tar noen dager på kysten. Hadde egentlig tenkt oss til Limbe, men har fått anbefalt et nytt sted som heter Kribi. Hovedforskjellen er at at Kribi har hvite strender istedenfor svarte og så ligger hotellene litt mer sentralt. Regntida har jo satt inn for fullt her så det er litt usikkert hvor mye sol det er å slikke, men vi skal nok kose oss likevel. Er rundt 30 grader fortsatt så vi bryr oss lite med skurene som kommer.

Ngaounderetoppen

Idag besteg vi Ngaounderetoppen, Ngaounderes høyeste fjell, sammen med to kamerunesere. Begge har vært i Norge et år og snakker bra norsk. Han ene, Jean Pascal, er faktisk sønnen til vår gamle kokk, Rose, og husker meg fra da jeg var liten. Jeg må si at jeg i grunnen ikke husker så mye av ham, men han er i alle fall utrolig koselig så vi har vært en del med ham. Kjørte til roten av fjellet hvor vi vandret innover en liten slette før stigningen begynnte. Bernard og Pascal var livredde for oss og måtte gå en fremst og en bakerst hele veien. Skulle tro vi aldri hadde sett et fjell før. Var sinnsykt festlig! Var ikke lange strekningen, men med en fallert kondis var det akkurat passe i varmen. Begynnte så vidt å dryppe litt når vi var komt opp, men det ble aldri noe av det. Regntida har så vidt starta så det kommer en skur her og der, men temperaturen er god likevel og farge er ikke lett å få uansett når sola står så høyt, så vi tar det med et smil. Ble litt skuffet da vi kom opp og fant ut at det faktisk ikke gikk an å komme seg helt på toppen. Silje og jeg sjekket alle muligheter. Fant et tre som muligens hadde holdt vekten vår opp, men da tror jeg kanskje vi hadde vært der oppe enda. Tok en utsiktspause på ”toppen” før vi vandret ned på motsatt side. Det er tydelig at våre infødte venner ikke er så vandte med fjell for bare vi beveget oss ut på en stein som var over 1-2 meter ble de livredde. Var veldig kult terreng så Silje og jeg klatret litt opp og ned. Pascal kom springende og skulle redde oss hele tiden, og noen ganger holdt han oss fast til vi gikk den veien han mente var best. Var kjempeartig, men stakkars Pascal fikk jo nesten hjerteinfarkt. Da vi kom ned på sletta igjen jogget vi til hovedveien hvor vi etter litt trasking fant en taxi. Var en super tur.

Safari

Tidlig lørdag morgen tok ”vår” kjære far oss med til ”buffle noir” på safari. Far har tatt til seg fire nye døtre eller koner, alt etter som, og ser ut til å trives godt med det. Han styrer og steller, noe vi setter stor pris på. Var over 40 varmegrader da vi kom frem til campen hvor vi skulle overnatte. Siden det da var på det varmeste ventet vi litt med å dra på ”jakt”. Regntida har enda ikke satt inn for fullt så vi tok en tur ned i den uttørka elva. Her var det store stener med mange jettegryter. Stilig! Far, Silje og meg tok en liten klatretur på stenene, og kom til slutt opp på en sandbanke bak. De svarte stenene kjentes ut som varme stekeplater. Det gjorde vondt gjennom skoene hvis du stod stille for lenge og grillvotter hadde vært en fin ting. Hendene var helt såre da vi kom tilbake til leiren og vi følte oss lettere kokte. Akkurat da vi hadde klatret tilbake igjen kom det en flokk med antiloper og stillte seg nøyaktig der vi hadde stått ti minutter tidligere. Angret på at vi ikke hadde gjemt oss i en jettegryte, men da hadde vi vel risikert å bli stekt levende. Tok med oss en guide og kjørte inn i parken. Guiden hadde vel ikke safarisynet helt på sin side. Vi la merke til nesten alle dyrene selv, så det er vanskelig å si hva han fikk betalt for. I begynnelsen var det bare apekatter, fugler og sinnsykt mange antiloper å se, men etter hvert dukket de ekte jungeldyrene opp. Det var mange giraffer, noe som passet meg bra. Skikkelig stilige dyr! Fikk også sett elefanter, noe som er utrolig sjeldent her. Tidligere i uken hadde det kommet en flokk på 300 elefanter inn i parken nordfra. Var veldig kult selvom de var noe skjult i terrenget. Kjørte til elven hvor vi vandret ned på stranden og her fikk vi sett både flodhester og krokodiller, men ingen på land. Etter noen timers kjøring satte Silje og Silje giraffbrillene på. Giraffene snek seg stadig oftere frem, men noen viste seg etterhvert bare å være flekkete trestammer. Noen ganger gikk det også motsatt vei da trærne plutselig beveget på seg. Så også perlehøner og en liten villsvinfamilie før vi dro tilbake til campus. Hadde en kjempefin tur og var utrolig heldige og fornøyde med fangsten. Etter en heller laber treretters middag, i mine øyne, hadde vi en uoverlevelig varm natt før vi igjen var klare for kjøring kl.06.00. Skulle kjøre til elven for å se om vi kunne se flodhestene på land, men da vi kom ut av hytta vår så vi en stor elefant på sandbanken hvor vi var dagen før. Etter en stund kom det også en flokk på 10 elefanter, voksne og barn, som vandret på en lang rekke over til den andre siden av elven. Sinnsykt tøft! Rakk ikke flodhestene på land, men elefantene var verdt det. Så ellers lite dyr idag. Ferske løvespor, men ingen løve.

Tur til Tellofossen og Mballang

Fra Torsdag til fredag tok guttene, også kalt brødrene, oss med på tur. Vi har fått besøk av hvitingene fra Norge og storkoser oss sammen med dem. Med fire i baksetet dro vi en times tid på ekte afrikavei til misjonærenes feriested Mballang. Er en koselig hytte som ligger ved et lite vann. Lempet av bagagen før vi dro videre en times tid til tellofossen. Regntida har akkurat starta så det var ikke så mye vann i fossen, men var veldig gøy likevel. Kjente meg godt igjen fra da jeg var liten. Etter at vi hadde tatt en del bilder og nytt synet av fossen forfra gikk vi i god gammel tradisjon bak fossen og over til den andre siden. Var sinnsykt glatte stener, men vi kom oss helskinnet igjennom. Skitne og gode vandret vi opp til bilen igjen. Guttene var litt misfornøyde med at den elven vi måtte krysse var tørrlagt, men ingen fare; de fant en annen. Etter litt vassing kom de til slutt frem til en plan. Leif Arne kjørte og Olav dirigerte og heldigvis ble vi ikke sittende fast. Festlig! Kjørte tilbake til Mballang hvor vi hadde en strålende kveld.

La ut madrasser på trammen utenfor hvor vi hadde et herlig hjemmelaget måltid. Stekte bananer, plantain, og grillet fisk, karpe. Var kjempegodt. Etterpå disket guttene opp med kakao og sjokolade. Deilig! Med dynene rundt oss satt vi ute og storkoste oss under stjernehimmelen, hvor vi til slutt tok kvelden i ekte friluftslivs-ånd. Om morgenen gikk vi jentene tur opp til et stort tre mens guttene tok seg av ryddingen. Det kan vi like! Etterpå gikk vi til ”mango-alleen” hvor vi jaktet hardt og lenge på de solgule mangoene. Det skal ikke være lett. Silje og jeg klatret for harde livet, men de beste ville bare ikke ned. Da vi først fikk dem ned var det noen uhøflige kyr som spiste dem hele så det ble hard jobbing. Resultatet ble nå bra til slutt likevel, men enkelte kan vel trenge noen dager til å modnes.

Påskeferie

Startet ferien med et lite stopp på markedet i Mbe. Etterpå kjørte vi nordover til vi kom til Lagdo hvor vi overnattet på ”Lagon bleu”, den blå lagune. Var en utrolig fin plass ved en innsjø. Her bodde vi i fine stråhytter med aircondition, egen terasse og en herlig strandlinje bare fem meter nedenfor. Var utrolig digg! Temperaturen lå over 40 grader i skyggen og nattetemperaturen over 30 så det var rimelig varmt, men aircondition og en liten bris gjorde oppholdet godt overkommelig. Reisefølget vårt fikk derimot ikke airconditionen til å fungere så temperaturen der gikk ned fra 35-34 grader den natta. Veldig glad det ikke var meg. Hadde utsikt til en øy som ble kalt Kameruns Madagaskar. Planen var egentlig å ta en båttur ut til denne øya, men mannen med båten dukket aldri opp så vi måtte betrakte den fra land. Hadde vært gøy med en tur, men afrika er afrika og da må man regne med litt svinn.

Dagen etter koste vi oss i sola. Det fristet veldig med et lite bad, men med fare for schistosomer i vannet var det bare å holde seg på land. Etterpå tok vi oss en tur på markedet før vi dro videre nordover til Garoua, en av verdens varmeste byer. Kjekt å oppleve temperatur på over 50 grader også, men vi var alle glade for at vi ikke skulle være her mer enn i noen timer. Var innom en kjent kunster og håndtverksmarkedet før vi satte kursen sørover igjen. Etter en stund på veien kjørte vi inn en sidevei i safariparken ”Buffle noir”. Kjørte langs veien i mørkningen, men siden vi kjørte litt i utkanten var det ikke så mange dyr. Fikk sett mange antiloper, apekatter og fugler. Ellers kom vi over en liten flokk med villsvin og to giraffer. En kan vel si at giraffene reddet dagen. Spiste og overnattet inni parken, før vi tidlig neste morgen reiste videre til Mbe hvor vi skulle være med på en Gudstjeneste. En venn av de vi reiste med skulle ordineres til prest så vi ble guidet frem til første benk hvor vi ble sittende på utstilling sammen med landsbysjefen og hans familie. Gudstjenesten begynnte bra, men programmet var litt langt med massedåp av sikkert 40 stk, konfirmasjon, insettelse av to dusin diakoner og sikkert like mange eldster og ordinering av to prester. Denne herligheten varte i bare 4,5 time og marit og jeg priste oss lykkelige over at lille Elisabeth på 2 år var med. Ble en slitsom slutt på visa, men hadde alt i alt en veldig kjekk tur.

Påskeferie

Idag har jeg tatt imot min første unge. Har blitt mobbet litt av enkelte leger og sykepleiere som hver gang de er innom spør om jeg har tatt imot et barn, men idag svarte jeg altså ja. Etter å ha sett fire fødsler var det på tide å kaste seg inn i det. Hadde avdelingssykepleieren ved min side, men gjorde så å si alt selv og det gikk bra. Var utrolig kult. En liten gutt på 2060gram og 47cm. Er vel første og siste gang jeg får prøve meg på noe sånt med mindre jeg velger å bli jordmor. Nå haar vi altså hatt 9/16 vakter så det går skremmende fort.

Nå har vi da fått påskeferie. Skulle egentlig være her på stasjonen å nyte livet på bassengkanten, men fikk idag tilbudet om å bli med Anita, veilederen vår, og familien på tur nordover til Garoa. Som vanlig takket vi selvfølgelig ja til et eventyr og kommer tilbake på søndag. Ellers er temperaturen fortsatt rundt 30-35 grader. Vi venter på regntiden så det er litt trykkende. Nordover kan vi med stor sansynlighet bli så heldige å komme opp i 50 grader, men vi skal nok overleve det også.

Vaksinering i brossen

Møtte utenfor vakssinasjonskontoret, SMI, kl.07.30 klare for en vaksinasjonsdag hos en stamme i brossen. Var en mann fra SMI, Dr. Holly Nelson, en amerikansk lærer, Marit og meg. Kjørte på veien mot Mballang, men etter en liten halvtime tok vi av og kjørte i nesten en time inn i brossen til en liten landsby, Margueleng, hvor fulanerfolket holder til. Er utrolig at det faktisk finnes folk så langt vekke fra hovedveiene. Var hjulspor deler av veien, men etter en stund gikk det over fra to til et spor. Med bil ment for afrikanske forhold og firehjulstrekk kom vi oss likevel trygt frem til dagens kontor, en liten skyggehytte, laget av strå, med et bord og fem stoler. Vi fikk en liste som sa at 12 barn skulle vaksineres, men det var ikke et eneste barn å se da vi kom. Holly la seg på bilhornet og sendte en mann for å finne dem. Han kom da tilbake med bedskjed om at barna måtte bades og pyntes før de kunne komme så det var bare å sette seg ned å slappe av. En stund senere tikket de sakte, men sikkert inn. Jeg og Marit tok oss av veingen av barna. Det fungerte slik at vi hang opp en vekt med krok på i nærmeste tre. Deretter satte vi barna i et segl og hang dem på vektkroken. De andre skrev inn vekten i vaksinasjonskortet og fant ut hvor de lå i forhold til underernæring. Var en liten jente som var veldig underernært. Holly prøvde å få dem til å ta henne med seg til sykehuset, men de mente selv at det ikke var nødvendig. Hun hadde hatt oppkast og diare i fire dager og de mente det var grunnen, men et lite barn kan ikke miste 2-3 kg så fort. Kjente at hun hadde en stor milt og det kan være tegn på malaria så til slutt fikk vi i alle fall overtalt barnets far til å bruke ca.2 norske kroner på medisiner. Sinnsykt! Da alle var veid sjekket vi andre problemer som sår, utslett og lignende som foreldrene spurte om før vi begynnte å vaksinere. Vi prøvde å ha vaksinene oppe fra kjøleboksen minst mulig så vi ventet med det til alt annet var ferdig, men etter typisk afrikansk tid kom det noen diltende rett før vi var ferdige så da ble det nå litt forsinkelser, men vi fikset det også.

Var vaksiner mot de vanlige barnesykdommene og typiske afrikanske sykdommer. SMI-mannen tok seg av stikkingen. Dr. Nelson fant frem vaksinene, jeg gav polio som drikkevaksine og Marit delte ut vitamin A. Den amerikanske læreren var med for opplevelsens skyld. Hun delte ut sløyfer ”mot AIDS” til mødrene og klistermerker til barna. Var veldig gøy å se hvordan vaksineringen foregår langt uti brossen. Disse vaksinene dekkes faktisk av staten så det er ikke verst. Da vaksineringen var ferdig ble de gravide konsultert i en liten hytte. Alle fikk så tilbud om å kjøpe medisiner, men de fleste sa at de ikke hadde råd. Fikk til slutt lokket noen av dem med syke unger til å kjøpe enkelte medikamenter som feks paracet. Mannen vi var med var sinnsykt dyktig. Han hadde i 13 år, 12 dager i måneden, kjørt ut i brossen med motorsykkel og vaksinert. Fasinerende! Er ikke alltid like lett å jobbe med folk i brossen. De følger ikke klokka, stikker plutselig av for så å komme tilbake lenge etterpå, så tolmodighet er helt nødvendig. Vi hadde fått beskjed om at vi skulle være hjemme igjen mellom kl.13 og 14, men ikke før 12.20 reiste vi videre til neste og siste landsby som også bestod av fullanere. Vi var invitert i middagssselskap kl.14 og siden denne landsbyen lå på veien hjem fant vi ut at vi nesten kunne rekke det dersom effektiviteten ble skrudd opp noen hakk. Heldigvis var vi langt på dag så de fleste var til stede. Vi fant frem utstyret og hang unge etter unge opp i treet. Snek oss også til litt kosing før vi leverte barna tilbake til mødrene. Gikk rimelig kjapt med noen da de var livredde oss hvitinger. Var ingen gravide og heller ingen syke barn så da gikk vaksinasjonen sin gang. Marit og jeg lempet tingene inn i bilen igjen, og klarte nesten å glemme igjen vekta i treet. Ble faktisk ferdige på en tredjedel av tiden og kom bare en halvtime for sent til dekket bord. Var en kjempekjekk dag med mange nye opplevelser.

Besøk i brossen

Klokken 08.00 stillte vi opp utenfor brødrefellesskapet, Olav og Leif Arne, klare for et eventyr. Med ekstradekk som egentlig var punktert og en jekk som halvveis fungerte kjørte vi gjennom Ngaoundere by og ut i brossen. Etter en halvtime på humpete vei kom vi til en fullanerfamilie som levde av jord og kveg. Familien bestod av Mr. Boba, hans bestemor, mor og to koner med barn. Etter at de hadde fått en kasett med bibelfortellinger fant vi ut at Mr. Boba var koranlærer for en del guttunger som var til stede, så det var kanskje ikke så bra, men er lov å prøve seg. Olav og Leif Arne hadde tilfeldigvis kjørt forbi denne familien en dag de var ute og kruset på motorsyklene sine. De var utrolig gjestfrie. Vi fikk egne matter å sitte på i skyggehytten. Etter en stund gikk vi rundt og tok litt bilder. Da ble vi invitert inn i nesten alle jordhyttene. De snakket fullani så det var kun Olav som forstod litt av det de sa, men de hadde invitert over en mann som de leide ut et jordstykke til. Han snakket både fransk og fullani og var en god tolk for oss. Olav og Leif Arne hadde bestillt noen kallabasting og mens prisen ble diskutert ble vi invitert inn på brødet vi hadde gitt i gave med omelett, varm kumelk og makkala. Var veldig godt med mat, men melken holdt jeg meg unna. Olav sa bare at jeg var redd for å bli syk siden jeg ikke skulle være her så lenge. Det aksepterte de fint. Da vi hadde vært på besøk i ca.3 timer, sett det vi ville se og tatt mange bilder dro vi hjemover. Var veldig kult at Olav og Leif Arne tok oss med så fikk vi sett litt mer hvordan de lever utenfor byen også.

Hjemover kjørte vi litt off-road. Leif Arne fant en vei han mente vi skulle prøve oss på. Olav var litt skeptisk, men plutselig hadde vi kjørt så langt at vi måtte følge Kallelands plan. Kjørte ned en bratt bakke hvor vi skulle snu på et ganske lite område. Kjørte over et tre flere ganger, men det la seg aldri flatt. Plutselig kjørte vi litt forlangt og endte opp med at kun det ene forhjulet hadde skikkelig bakkekontakt. Var utrolig morsomtt. Litt teambuilding er alltid greit. Så ut som treet holdt bilen oppe, men selv etter at en forbipasserende mann med masjete hadde hugget det vekk stod vi som før. Stresset litt videre og til slutt klarte vi å få bilen opp av hullet. Gutta mente at bilen ikke hadde stått fast dersom den bare hadde hatt ordentlig 4-hjuls-trekk, men det vet jeg ingenting om. Uansett var det ganske artig.

Litt mer om sykehuset

Det er umulig å si hvor mange sengeplasser sykehuset har, men det er ganske stort i afrikansk målestokk med medisinsk og kirurgisk avdeling, vaksinasjonskontor, føde og barsel, barneavdeling, mottak/overvåkning og en liten egen avdelig for brannskadde. På hele sykehuset er det fem leger som jobber og det sier seg selv at sykepleierne her må ta seg av en del av de tingene som legene gjør i Norge. Sykepleierne her har ganske dårlig lønn og går turnus på aften, dag, natt, fri hele året gjennom. Utrolig slitsomt! Det hadde aldri blitt godtatt i Norge.

Det er sol og 30 grader i skyggen. Vi går visitt på barneavdelingen sammen med en amerikansk lege. Med oss har vi også to afrikanske sykepleiere som blandt annet fungerer som tolker fra stammespråket fullani til fransk. Hvert rom har 2-8 pasienter som alle skal ha tilsyn da det bare er lege her to ganger i uken. Hver pasient har også med seg 1-5 pårørende. Rommene er stappfulle og det er snart ikke mer luft å ta av. De ligger både i sengene og på gulvet, men vi hører aldri noen klage.

Som dere helt sikkert forstår er sykehuset her i Ngaoundere på et helt annet nivå enn hjemme og systemet er veldig ulikt. Pasientene her må betale for så å si alt og det er ikke alle som har råd eller tar seg råd til nødvendig helsehjelp. Noen har ikke råd til å komme seg til sykehuset, andre må reise i flere dager for å få hjelp, andre igjen kommer uten penger og må da vente til ”overhodet” i familien kommer med pengene før behandling kan gis. Noen ganger får de låne penger av sykehuset til ”første” behandling , men dette må betales tilbake før ”neste” behandling kan gis. Ellers er det lite støtteordninger, men presten har noe midler han kan ta av dersom det er et veldig spesielt tilfelle. Skal mye til for å kunne benytte disse. Når en person blir innlagt på sykehuset har han eller hun med seg minst en person som steller den syke, vasker klær, lager mat, kjøper medisiner, leverer prøver og lignende. På grunn av dårlig økonomi tar man i tillegg så få prøver som mulig og gir så lite medisiner som mulig. Dette er et system som fører til at ting går veldig sakte da det må gjennom mange ledd ofte flere ganger i døgnet, men det er likevel utrolig interressant å se hvordan de får ting til å gå rundt til tross for de knappe ressursene de har. Noen få ganger har vi derimot opplevd at liv ikke står til å redde, enten på grunn av tid eller medisinsk utstyr og det er veldig trist å se at liv som kunne blitt reddet i Norge tar slutt på grunn av slike mangler. Heldigvis har dødsfallene skjedd rett etter våre vakter.

Palmesøndag og tur til Lac Tison

Startet dagen med en Gudstjeneste i en engelsktalende kirke ikke langt fra stasjonen. Det var stor stas med palmesøndag og det ble markert med en liten palmevandring før og etter Gudstjenesten. Var interressant, men varte i 2,5t og det var litt i lengste laget. Afrikaengelsk er nemlig ikke så lett å forstå pluss at ingen kjente til de spesielt utvalgte påskesangene. Etterpå var vi ute å spiste. Ettåringene som er her, Olav og Leif Arne, har startet et prosjekt hvor vi skal spise oss opp i pris og kvalitet så det er jo litt artig. I forrige uke spiste vi en plass hvor maten og 0,6 liter brus kostet ca.10 norske kroner. Smakte faktisk greit og ingen ble syke. Der vi var denne gangen kostet maten det dobbelte og var vel tilsvarende bedre. Spiste kylling til tross for den farlige fugleinfluensaen som har inntatt landet, men har ikke fått noen symptomer enda.

Da vi kom hjem fikk vi spørsmål om å være med en av misjonærfamiliene til en innsjø, lac Tison, og takket selvfølgelig ja til det. Alle er veldig flinke til å invitere oss med på ting så det er veldig gøy. Var en fin innsjø i et gammelt vulkankrater, med mye natur rundt. På den ene siden av krateret hadde de bygget en hytte med en utsiktsterasse og mulighet for å kjøpe litt drikke. Deilig å komme seg vekk fra all sivillisasjon og bare nyte naturen i herlig skyggetemperatur. Det var også mulighet for å gå rundt innsjøen, men vi droppet det på grunn av varmen. Her sitter vi stort sett alltid i skyggen så det er ikke lett å få farge. Det må vi nok gjøre noe med.

Mine første vakter på sykehuset

Da har jeg hatt mine to første vakter på sykehuset her i Ngaoundere. Jeg har vært på ”maternite”. Det er som føden, barsel og prematuravdeling i ett. Har gått litt med en norsk sykepleier, men også en god del med afrikanske sykepleiere. De snakker lite engelsk, men overraskende forstår jeg veldig mye av det de sier, og klare også å gjør meg ganske godt forstått.

Den første dagen min var jeg med og gikk visitt på de premature barna, de som er fortidligfødte. Standaren er en helt annen enn i Norge kan man trygt si, men det er veldig spennende å se hvordan de klarer seg likevel. Her er det stort sett fem-manns-stuer. Mor, barn og gjerne ander pårørende ligger i en seng, ellers blir også gulvet flittig brukt. Her er ikke stell en del av pleien. De har med seg en egen person som hjelper til med stell, henter medisiner, levere blodprøver, lager mat +++. Da vi gikk visitt sjekket vi barnet i forhold til temperatur, respirasjonsfrekvens og puls, hvor sterke de var i nakken, om hodet ”grodde” fint, om navlestrengen var fin, om de hadde tegn til gullsott, hvordan sugerefleksen var o.l. Prøvde å forklare mødrene litt hvordan de skulle stelle med barna, og hva de måtte passe på, men det var ikke bare lett da mange bare snakker stammespråk og derfor ikke forstår fransk. Her ligger ikke de fortidligfødte i kuvøse med mindre det er veldig alvorlig, men hver unge blir godt pakket inn i ullklær og de får låne en varmeflaske som hjelper barnet å holde varmen. Sjokoladebarna var små og utrolig søte. Var blandt annet et tvillingpar på ca.1500 gram hver. Siden stell ikke er en del av pleien er vi ikke så mye borti barna, men dette er vel i alle fall den avdelingen du er mest borti dem. Viss du bare spørr så får du som regel også låne dem litt. Det gjelder bare å være frimodig. Etterpå var jeg på fødetuen. Her ligger de faktisk på tomannsstuer og føder og smertestillende er ikke et alternativ. Vi hadde to inne på vår stue, men ingen fødte i løpet av min vakt. Det varte og rakk og det var tydelig at de hadde store smerter. Så utrolig vondt ut! Fikk spørsmål om hvor mange unger jeg hadde lyst på og må vel innrømme at det ikke fristet noe særlig der og da.

I går var jeg da med på min første fødsel. En liten gutt på 2600gram og 47cm. Var en førstegangsfødende og til slutt måtte de frem med saksen for å få barnet ut. Uten smertestillende klippet de opp og ut kom den lille gutten. Var fantastisk å se på hvordan den lille krabraten plutselig var en ”selvstendig” kar. De åpnet luftveiene, veiet ham og målte lengden før pårørende tok over. Han var kjempesøt. Fikk også ta meg av en liten baby da moren måtte til undersøkelse. Hun hadde ingen med seg, så da takket jeg selvfølgelig ja til litt babykosing.

Håper på å legge ut mer bilder, men nettet går litt tregt!

Vel fremme i Kamerun

Nå er vi trygt fremme på misjonsstasjonen i Ngaoundere. Etter nesten 3 døgn på reisefot var det deilig å komme frem til egen leilighet. Har hatt en spennende og innholdsrik reise så langt. Vårt første møte med den afrikanske kultur var på flyet fra Brussel til yaounde. Det var fullt kaos da en asylsøker, som skulle sendes tilbake til Kongo, skrek og nektet å reise. Resten av passasjerene tok del i kampen og prøde ikke engang å skjule sin nysjerrighet. De nektet å sette seg før damen var tatt av flyet. Etter en stund ble politi og sikkerhetsvakter tilkalt og plutselig brøt det ut slosskamp mellom en diger afrikaner og en spinkel sikkerhetsvakt. De hoppet fremover i den smale midtgangen og havnet nesten i fanget til Marit. Hun var heller ikke langt fra å få en knytteneve i fjeset. Vi trakk oss opp mot veggen og var lettere sjokkert. Kampen døde ut, men til slutt måtte politiet innse at det var nytteløst og damen ble fjernet. Ellevill jubel, applaus og takkeord til opprøreren bredte seg, og vi kunne ta av bare en time etter skjema.

Kom ooss trygt frem og neste utfordring ble da vi skulle bestille togbilletter til Ngaoundere. Folk var overivrige etter å hjelpe, og før taxien hadde stanset hadde bærerne tatt ut halve bagagen vår. Vi fikk til slutt gitt beskjed om at vi ikke skulle reise før dagen etterpå. Trengte oss gjennom folkemeengden og kaoset opp til billettluken hvor vi møtte lite samarbeidsvilje fra personalet. Det var derimot 5 andre som engasjerte seg, men da Siljes fransk er litt rusten var det ikke lett å få tak i alle detaljer. Det vrimlet av tall; reservasjonsnummer, antall vogner, senger o.l, klokkeslett for bestilling, henting, avgang og ankomst, id’nummer på bærere +++. Til slutt klarte vi likevel å forstå og å gjøre oss forstått, men må innrømme at jeg var rimelig ør i hodet etterpå. Sånn går det når jeg er ene og alene om fransken, men Marit prøver å tolke så godt hun kan. Hadde et fint døgn på et fint hotell, med kjekke folk og god mat. Her fikk jeg også, helt ut fra det blå, mitt første frieri fra en vaskegutt som skulle gi oss et såpestykke. Meget romantisk...! Slapp av Øyvind, jeg takket nei!

Videre gikk turen med tog. Det tok 15 timer og da var vi visst heldige. Vi fikk heldigvis bestillt en sovevogn for bare oss to, så til tross for varmen, folkemengden og doforholda som slett ikke var sså verst hadde vi en fin tur på humperuten. Det fine med å ta tog er at en også får sett litt av landet- naturen og kulturen. Vi kom på turen også tilfeldigvis i snakk med en diplomat som jobbet på statsministerens kontor. Det var veldig spennende da vi blandt annet fikk vite litt mer om hvordan Kamerun fungerte og hvilke fremtidsutsikter landet har, men det var litt slitsomt i lengden. Han hadde studert mye i europa og var veldig interressert og gira på å få snakke engelsk. Vi spillte en omgang ludo med ham samtidig som han hadde en politisk monolog. Etterpå spanderte han det forøvrige dårligste måltidet vi har hatt så langt. Tror vi var litt uheldige med vårt valg av togmat. Er herved invitert til statsministerens kontor og skal ta det opp til vurdering. Vi kunne også komme igjen om 5 år da han forhåpentligvis hadde tatt over presidentstolen.

Var veldig gøy å komme tilbake til byen jeg bodde i som liten. Har vært på oppdagelsesferd og det meste ser prikk likt ut som for 15 år siden, men alt ser veldig lite ut nå i forhold til da. Vi har vært på mangt et besøk hos gamle kjente og ukjente- til både frokost, middag og kveldsmat så gjestfriheten har vi ingenting å klage på. Igår var alle de norske misjonærene samlet ved bassenget. I herlig temperatur satt vi under åpen stjernehimmel og så film på storskjerm. Ellers har vi det bare bra. Nyter sol og varme. Spiser god mat og eksotisk frukt. Dette er et liv vi kan vende oss til.

Bilder kommer senere...